Vi børster støvet av Haakon Lie nok en gang…

Haakon Lie uttaler seg i dag i en svært interessant artikkel i Dagsavisen om både narkomane, tiggere, prostituerte og boligmarkedet. En høyst spesiell blanding av tema, men som vanlig har Arbeiderpartiets gamle partisekretær sjeldent lite på hjertet når han først uttaler seg.

Narkotikaavhengighet og tigging er emner som titt og ofte er oppe til diskusjon i norsk politikk. Særlig hva gjelder narkotikaavhengighet finnes det en viss bredde i hele vårt langstrakte land, men først og fremst gjelder problemstillingene for hovedstaden. Likevel skal det være bemerket at de grunnleggende spørsmålene rundt dette ikke går tapt.

Det er i mine øyne paradoksalt at Lie uttrykker sympati overfor narkomane, og ikke overfor tiggere. For begge gruppene gjelder det faktum at deres ulykke generelt sett er selvpåført og deres problemer føres som en del av en livsstil. Det eneste som skiller dem enkelt sett er at de narkomane som oftest er nordmenn, mens tiggerne i stor grad er organiserte og fra utlandet.

Man stiller sjeldent spørsmål ved hvor Lie henter sine slutninger, selv om det som oftest kan være grunn til det. Som regel forblir hans uttalelser aldri kritisert da hans autoritet i både Arbeiderpartiet og det norske samfunnet er stor; dette er tross alt mannen som var med på å bygge opp Norge i etterkrigstiden. Ikke overraskende legger de fleste i Arbeiderpartiet seg flate straks denne mannen ytrer et ord også denne gangen.

Det er beklagelig at Lies konservative og gammelmodige utspill tas til følge på denne måten. Først og fremst avfeier han all betydning konsekvensene et menneskets valg har. Uavhengig av om man er narkoman eller tigger har man gjort seg selv skyldig i sin situasjon, og man har på ingen måte gjort seg fortjent til noen sympati. Særlig mer sympatisk blir man heller ikke når disse menneskene ikke evner gjøre noen forsøk på å forbedre sin egen livssituasjon.

Selv når staten gang på gang gjør forsøk på å gi dem arbeid gjennom forskjellige ordninger uteblir resultatene. Lie mener selvsagt at man må prøve nok en gang, bare med bedre innsats. En svært typisk slutning for en mann på venstresiden som faller på seg selv; bare fordi man gjør noe flere ganger blir det ikke nødvendigvis bedre – og særlig ikke når utgangspunktet allerede er feil.

Staten skal ikke søke å gripe inn i disse menneskenes liv på denne måten. Det vil ikke være noen vinning, verken i form av økte menneskelige ressurser eller økonomisk vinning. Og videre er det allmennhetens hardt ervervede skattepenger som går til spille. Årsaken til dette er enkel:

1) Når det offentlige iverksetter sine prosjekter ender de alltid opp som halvhjertede forsøk som stagnerer som følge av feilaktige fremgangsmåter og økt byråkrati. Hver gang ender man alltid opp med et mislykket eksperiment.

2) Mange av disse menneskene ønsker ikke å komme seg ut av sin ulykke. Drevet av sin avhengighet ønsker de å fortsette den. De er håpløse tilfeller, som det norske samfunnet sløser sine ressurser på – i den tro at de gjør det riktige.

Det er dette Haakon Lie ønsker å videreføre. Jeg sier: Avslutt det hele nå. Om et menneske er blindt for sin ulykke er det lite man kan gjøre, og de får så heller svømme rundt i sin onde sirkel. Dette fordrer såklart at disse menneskene følger samfunnets lover; de er ikke unnskyldt, og deres ulykkelige skjebne skal ikke hente noen lettelse hva gjelder konsekvens og straff.

Hva gjelder tigging problematiseres dette ytterligere i de tilfeller det er snakk om profesjonelle utlendinger – hvilket er ofte. Det er ikke til å legge under en stol at dette kan være til stor irritasjon når man tar seg en tur opp langs Karl Johan. Problemet her er at mange mennesker, som ønsker å handle godt på grunn av et altruistisk motiv, faktisk gir disse tiggerne penger. Det sier seg selv at de heller da ikke vil forsvinne så lenge det er økonomisk gevinst å hente.

Løsningen er enkel, om ikke absolutt. Tiggerne på ignoreres. Man kan ikke nekte noen å sitte på gata å spørre om penger, så lenge det er snakk om offentlig rom, men man kan se bort fra dem. Og videre står man i den fulle rett å be om at tiggerne fjerner seg om de bruker privat eiendom til sitt ærende, eventuelt er til fysisk plage for deg eller andre. Og skulle det så være at de bryter med vårt lovverk vet vi hvor det skal bære hen.

Disse samfunnsproblemene angår oss fordi mange møter dem hver dag. Kynisk nok vil det være slik at så lenge man bryr seg om dem vil de også fortsette å eksistere – først og fremst som et irritasjonsmoment. Det er med andre ord på tide å si at kalle en spade for en spade og slutte å bry seg om disse fremmede skjebnene man ikke har noe forhold til.