Et liv uten lisens

De fire borgerlige partiene snakker høyt om å fjerne NRK-lisensen og heller overføre denne til statsbudsjettet. AP-Giske er, til ingens overraskelse, lite mottagelig for dette og mener at NRKs tilbud i både radio og TV vil svekkes.

Og han har faktisk helt rett, men dette er også litt av poenget. Noen få sverger til at NRK opprettholder et mangfold i det norske mediebildet som de andre norske kanalene ikke gjør. De aller fleste har derimot sett seg lei på å betale penger for en kanal de aldri ser på.

Ved at kanalen forvaltes gjennom statsbudsjettet vil man riktignok indirekte fortsatt betale for NRK, men midlene som går til kanalen vil være færre. Dette betyr igjen at NRK må prioritere hvordan de bruker sine penger og det må større grad tenkes på hva som appellerer til den større seermassen.

Det vil bety færre diffuse programmer for spesielt interesserte seere, og flere programmer som har et innhold av generell interesse. Et steg i riktig retning, spør du meg.

Vi børster støvet av Haakon Lie nok en gang…

Haakon Lie uttaler seg i dag i en svært interessant artikkel i Dagsavisen om både narkomane, tiggere, prostituerte og boligmarkedet. En høyst spesiell blanding av tema, men som vanlig har Arbeiderpartiets gamle partisekretær sjeldent lite på hjertet når han først uttaler seg.

Narkotikaavhengighet og tigging er emner som titt og ofte er oppe til diskusjon i norsk politikk. Særlig hva gjelder narkotikaavhengighet finnes det en viss bredde i hele vårt langstrakte land, men først og fremst gjelder problemstillingene for hovedstaden. Likevel skal det være bemerket at de grunnleggende spørsmålene rundt dette ikke går tapt.

Det er i mine øyne paradoksalt at Lie uttrykker sympati overfor narkomane, og ikke overfor tiggere. For begge gruppene gjelder det faktum at deres ulykke generelt sett er selvpåført og deres problemer føres som en del av en livsstil. Det eneste som skiller dem enkelt sett er at de narkomane som oftest er nordmenn, mens tiggerne i stor grad er organiserte og fra utlandet.

Man stiller sjeldent spørsmål ved hvor Lie henter sine slutninger, selv om det som oftest kan være grunn til det. Som regel forblir hans uttalelser aldri kritisert da hans autoritet i både Arbeiderpartiet og det norske samfunnet er stor; dette er tross alt mannen som var med på å bygge opp Norge i etterkrigstiden. Ikke overraskende legger de fleste i Arbeiderpartiet seg flate straks denne mannen ytrer et ord også denne gangen.

Det er beklagelig at Lies konservative og gammelmodige utspill tas til følge på denne måten. Først og fremst avfeier han all betydning konsekvensene et menneskets valg har. Uavhengig av om man er narkoman eller tigger har man gjort seg selv skyldig i sin situasjon, og man har på ingen måte gjort seg fortjent til noen sympati. Særlig mer sympatisk blir man heller ikke når disse menneskene ikke evner gjøre noen forsøk på å forbedre sin egen livssituasjon.

Selv når staten gang på gang gjør forsøk på å gi dem arbeid gjennom forskjellige ordninger uteblir resultatene. Lie mener selvsagt at man må prøve nok en gang, bare med bedre innsats. En svært typisk slutning for en mann på venstresiden som faller på seg selv; bare fordi man gjør noe flere ganger blir det ikke nødvendigvis bedre – og særlig ikke når utgangspunktet allerede er feil.

Staten skal ikke søke å gripe inn i disse menneskenes liv på denne måten. Det vil ikke være noen vinning, verken i form av økte menneskelige ressurser eller økonomisk vinning. Og videre er det allmennhetens hardt ervervede skattepenger som går til spille. Årsaken til dette er enkel:

1) Når det offentlige iverksetter sine prosjekter ender de alltid opp som halvhjertede forsøk som stagnerer som følge av feilaktige fremgangsmåter og økt byråkrati. Hver gang ender man alltid opp med et mislykket eksperiment.

2) Mange av disse menneskene ønsker ikke å komme seg ut av sin ulykke. Drevet av sin avhengighet ønsker de å fortsette den. De er håpløse tilfeller, som det norske samfunnet sløser sine ressurser på – i den tro at de gjør det riktige.

Det er dette Haakon Lie ønsker å videreføre. Jeg sier: Avslutt det hele nå. Om et menneske er blindt for sin ulykke er det lite man kan gjøre, og de får så heller svømme rundt i sin onde sirkel. Dette fordrer såklart at disse menneskene følger samfunnets lover; de er ikke unnskyldt, og deres ulykkelige skjebne skal ikke hente noen lettelse hva gjelder konsekvens og straff.

Hva gjelder tigging problematiseres dette ytterligere i de tilfeller det er snakk om profesjonelle utlendinger – hvilket er ofte. Det er ikke til å legge under en stol at dette kan være til stor irritasjon når man tar seg en tur opp langs Karl Johan. Problemet her er at mange mennesker, som ønsker å handle godt på grunn av et altruistisk motiv, faktisk gir disse tiggerne penger. Det sier seg selv at de heller da ikke vil forsvinne så lenge det er økonomisk gevinst å hente.

Løsningen er enkel, om ikke absolutt. Tiggerne på ignoreres. Man kan ikke nekte noen å sitte på gata å spørre om penger, så lenge det er snakk om offentlig rom, men man kan se bort fra dem. Og videre står man i den fulle rett å be om at tiggerne fjerner seg om de bruker privat eiendom til sitt ærende, eventuelt er til fysisk plage for deg eller andre. Og skulle det så være at de bryter med vårt lovverk vet vi hvor det skal bære hen.

Disse samfunnsproblemene angår oss fordi mange møter dem hver dag. Kynisk nok vil det være slik at så lenge man bryr seg om dem vil de også fortsette å eksistere – først og fremst som et irritasjonsmoment. Det er med andre ord på tide å si at kalle en spade for en spade og slutte å bry seg om disse fremmede skjebnene man ikke har noe forhold til.

The pursuit of profit: Morally unacceptable?

Found a very interesting commentary at Forbes.com this morning, looking into the recent development of more nationalist and protections economies in contrast to the free trade markets. It can be found here (“From flat world to free world”, authored by Yaron Brook), and is worth a look.

Brook starts off with describing the nationalization of some of the South-American economies, as well as Russia’s economy, the last years. Indeed all of it is quite truthful, and Brook himself watches this development with a wary eye.

I too, believe that this development is to be watched with careful and wary eyes. In the wake of the downfall of the Soviet Union the Western economy in many ways opened up, bringing with it economic globalization. As a result the world economy nothing but boomed, especially in the West. However, everything that goes up also comes down – it’s inevitable.

And that’s whats happening now. Brooks describes it like this: “The short answer is: The expanding economic freedom of the past few decades was primarily a response to the bankruptcy of communism and socialism; it was not based on acceptance of capitalism as an ideal. Without such acceptance, recent political advances–despite the economic success they generated–are vulnerable to the new wave of anti-capitalist measures.”

And as is further noted in the commentary in the next paragraph: “Capitalism and the profit motive continue to be viewed with suspicion.“

Despite the success of capitalism and free trade, it’s still seen as morally dubitable by the majority. This was ignored when it was in strong opposition to the declining leftist economies in the world. We were winning, they were losing. Now that there’s no opposition, people become aware that a free trade economy is no bed of roses. There are winners and there are losers, and this unkind fact, although having been quite visible all the time, is suddenly unacceptable for most.

Man is a strange animal that never learns. Even though we’ve already tested the foundation of a nationalist and protectionist economy, and it crumbled, we try again and again to make it work. Because, for some reason, we do not dare to be the cunning (but not heartless) businessman who seeks profit. We dare not win, because we know there will be losers.

The thing is, at least in part, in order to resuscitate our economy we must, as a first step, accept that profit is a morally acceptable goal of business. To be able to pursue profit freely is a premise for economic growth. When a state tries to regulate this pursuit into a form it finds more suitable it hinders this growth – even though it hopes to do the opposite. Instead it tries to split the winnings of one man on hundred men.

What strikes me is: How can it be that one man’s pursuit of profit for himself, is morally unacceptable, while on the other hand, taking the profit of one man, without permission, and giving it to others is deemed morally acceptable? Is it the concept of sharing?

Then, think about this: The profit of one man can indirectly be the harvest of others, through, say the creation of more work. Win-win, without taking what’s his (or hers for that matter). Of course, you can’t expect it to suddenly land in your lap; you’ve got to join in on the pursuit, and the majority are also enabled to do this. For those who then decide to join in, the fruits are good, and for those who don’t – well, what do you expect to get if you do nothing?